Denne teksten ble først publisert i Kondis like før 2021-sesongen

"En åpen og ærlig vei mot toppen"

‍

Emilie Fletens idrettskarriere har tidvis vært som en skitur i uvær med is i rubben. Med ærlighet og åpenhet har hun tatt seg gjennom tøffe livsutfordringer, og nå glir skiene godt i sporet mot verdenstoppen.

‍

Bilder: Didrik Tønseth

Tekst: Andreas Grøgaard

‍

Emilie Fleten er som «et lite stykke Norge». Faren er nordlending, moren er østlending, mens hun selv er oppvokst på Gol i Hallingdal. Hun er bosatt i Trondheim, men ønsker i fremtiden å flytte tilbake til Tromsø. Om hun ikke er født med ski på beina, har hun i det minste gjort hobbyen til levebrød i voksen alder.

Det blir likevel langt fra presist å definere Emilie som typisk norsk. Nordmenn oppfattes gjerne som noe reserverte. Videre er de fleste ordfattige når det kommer til egne mentale utfordringer og problemer. Emilie dyrker motsatt innfallsvinkel. Hun er åpen om fortiden med spiseforstyrrelser og en tidvis tung hverdag. Den sterke og inspirerende historien utgjør ankeretappen i denne saken. Innledningsvis presenterer Emilie sin klassiske hverdag som tradisjonell langrennsløper, samt stilskiftet til langløp i Ski Classics.

Fra allround til langløp

Hverdagen er fremdeles krevende, men først og fremst i fysisk forstand. Livet som toppidrettsutøver er en syltynn balansegang mellom knalltøff trening og hvile.

Emilie hadde sin beste sesong som allroundløper og vant Norgescupen i langrenn sammenlagt sesongen 2018/2019. Hun var blitt for gammel til å slippe inn på rekruttlandslaget, men banket på døra til landslaget. Heldigvis ble hun ikke stående lenge ute i kulden, da Jørgen Aukland tok kontakt og ba henne inn i varmen hos langløpslaget Team Ragde Eiendom.

– Det er ikke til å stikke under stol at langrennsatsing er tøft økonomisk. Det går ikke helt rundt – man går rett og slett litt i minus hvert år. Da Jørgen Aukland ringte og forsikret om vesentlig bedre økonomiske betingelser på Team Ragde Eiendom, måtte jeg telle litt på knappene. Etter flere år i samme miljø, følte jeg også på et behov for å bytte arena, få nye utfordringer og et miljøskifte. Det var vel egentlig et ganske tilfeldig skifte, men totalen fristet såpass at jeg ville gi det er forsøk.

‍

Våren 2019 byttet Emilie ut tradisjonelt langrenn med Ski Classics. Sammen med Thea Krokan Murud utgjorde hun Team Ragde Eiendoms kvinnesatsing. Det var vesentlig mer stas enn først antatt.

– Jeg ble skikkelig bitt av langløpsbasillen. Det var mye kulere enn jeg hadde forestilt meg.

‍

Nesten over natten gikk Emilie fra å være én i mengden, til å være én av de beste. Hun hadde en knallsterk debutsesong med blant annet andreplass i det 50 kilometer lange Jizerska Pedesatka. Sammenlagt endte hun på sjetteplass, som tredje beste norske utøver – kun slått av Team Kotengs Kari Vikhagen Gjeitnes og Astrid Øyre Slind.

‍

I debutsesongen anså hun konkurrentene som vesentlig sterkere. Samtidig la hun ikke skjul på at hun ønsket å hevde seg helt i toppen på sikt. Da sesongen var på hell, bestemte Emilie seg for å gjøre en innsats for å ta ytterligere steg mot verdenseliten.

– Det var helt rått og veldig inspirerende å trene med Team Ragde Eiendom. Jeg skulle gjerne hatt flere jenter på laget og en enda tydeligere satsing på jentesiden – da kunne det blitt helt enormt.

‍

Både Krokan Murud og Fleten fant ut at et team med base på hjemstedet var mest hensiktsmessig for videre satsing. Emilie fant det derfor naturlig å kontakte Tore Bjørseth Berdal i det trondheimsbaserte profflaget Team Koteng, for å lufte interessen og muligheten for en dame til.

Frieriet vant frem, og kommende sesong ikler Fleten seg den gule trondheimsbunaden. Det passer henne godt.

– Med tanke på at jeg studerer psykologi ved NTNU ved siden av nå, et det lettvint for meg å ha base i Trondheim. Da unngår jeg for mange reisedøgn gjennom høsten. Treningsinnholdet er ganske likt som i fjor, men utførelsen er likevel ganske forskjellig. På Team Ragde var det vesentlig flere og større fokus på samlinger. Nå gjennomføres det meste av treningen på hjemmebane.

‍

I treningshverdagen er lagkameratene hennes største inspirasjons- og motivasjonskilde. Da er det veldig kjekt at Astrid bor 300 meter unna.

– Det er mest sannsynlig at Astrid kan vinne Gultrøya, men jeg har veldig lyst til å være med å bidra til at den havner på en norsk Koteng-kvinneløper. Astrid og jeg har ganske like kvaliteter. Vi er gode til å stake i motbakke, men ikke så sterke avsluttere. Klarer vi å samarbeide om å gå jevnt, vil det gagne oss begge. Så er det jo gjerne slik at den sterkeste vinner til slutt uansett.

‍

Lista er lagt meget høyt på trening, og ambisjonene beskrives deretter.

– Kommende sesong ønsker jeg å være med å kjempe i toppen i samtlige renn jeg stiller i. Det er et hårete mål, spesielt med tanke på at jeg kun var på pallen én gang forrige vinter, men det er den mentaliteten jeg ønsker å ha på startstreken.

”Kommende sesong ønsker jeg å være med å kjempe i toppen i samtlige renn jeg stiller i”.

(Resultatene denne sesongen understreker at dette var en høyst realistisk ambisjon)

Usikkerhet på flere fronter

Inngangen til kommende sesong har naturligvis vært sterkt preget av korona-situasjonen. Sesongstarten er allerede utsatt til januar. Samtidig er det langt fra sikkert at man kan starte det nye året med blanke ark. Skirenn kan bli avlyst på kort varsel. Det eneste som er sikkert er at alt er usikkert.

– Det er selvfølgelig først og fremst kjipt fordi man ønsker å gå skirenn, men det er ikke til å stikke under stol at det også er en smell rent økonomisk. Da man ikke har en spesielt stor inntekt, er man avhengig av eventuelle premiepenger. Når situasjonen er som den er, er det likevel mest fornuftig å utsette sesongstarten.

‍

Emilie er tydelig på at det optimale målet med idrettskarrieren er å bli så god at hun kan leve av det. Når potensielle inntektsgrunnlag frafaller, skaper det nødvendigvis en viss uro. Et annet usikkerhetsmoment har vært det kontroversielle fluorforbudet. Først ble det innført et totalforbud mot å bruke fluor under skiene allerede fra kommende sesong. Grunnet utilstrekkelige testmetoder ble forbudet utsatt ett år.

– Det var helt på sin plass at forbudet ble utsatt så lenge de ikke kom i mål med et testapparat som fungerte optimalt. Men jeg håper at de får det til på sikt. Jeg har prøvd å ikke stresse så mye med om det blir fluorforbud eller ikke da det er en faktor jeg ikke får gjort noe med selv.

‍

Glidende overgang

Det er lite i langløpssirkuset som minner om tradisjonelle skiturer i fjellheimen nordmenn elsker, med matpakke, termos og kvikklunsj rundt bålet. Det stilles knalltøffe fysiske og mentale krav til utøverne som ønsker å hevde seg i Ski Classics – og det må trenes deretter.

Da Emilie tok det utradisjonelle valget å satse på langløp, ble hun umiddelbart del av verdens beste team. Det inkluderer sparring og matching mot de beste gutta i verden. Anders og Jørgen Aukland har vært kjent for å pushe grenser i mange år. Det de har investert i trening og cashet ut i konkurranse er imponerende, men også på grensen til skremmende. Under en presselunsj på Beitostølen i fjor høst, la sportssjefen i Team Ragde Eiendom frem en tilfeldig treningsuke, og oppfordret de fremmøtte til å tippe hvem som hadde gjennomført denne (se tabell under). Fasiten var verken Joar Thele eller Petter Eliassen, men Emilie Fleten.

‍

Det som for mange lyder som en brutal utfordring og overgang, tok Emilie på strak arm. Hun er av den oppfatning av at det bare skulle mangle at jentene også gjennomfører et knalltøft treningsregime.

– Kroppen tåler mer enn det hodet tror. Jeg er nok ganske herdet etter å ha bodd og trent mye med Andrew (Musgrave). Han har tilsvarende mentalitet og treningsrutine som flere av langløperne. Jeg skal ikke stikke under stol at det var et lite sjokk for kroppen å plutselig skulle stake 4-5 timer og gå lange intervaller, men miljøet var ganske gjenkjennbart.

‍

Hun roser Jørgen og Anders Aukland for deres fornuftige introduksjon til langsløpssatsingen. Det ble en glidende overgang til et nytt treningsregime. Emilie legger ikke skjul på at overgangen var stor. Samtidig anser hun fravær av skader og sykdom, samt gode svar både på trening og i konkurranse som tydelige indikasjoner på at den ble gjennomført på et fornuftig vis.

‍

Den viktigste egenskapen å forbedre

Inneværende sesong er treningen intensivert ytterligere. Det jobbes kontinuerlig for å herde armer og overkropp. Treningsmengden målt i antall timer er ikke nevneverdig ulik det Emilie var vant med som allroundløper. Innholdet og intensitetsstyring er derimot ganske forskjellig.

– Det blir vesentlig mer staking, og naturligvis mindre skøyting og diagonalgang. Dermed blir det litt mindre tradisjonell styrke nå, for å håndtere totalbelastningen av all stakingen. Hovedfokus er på muskulær utholdenhet. I allround er 30 kilometer det lengste jeg gikk. Nå er det det korteste. Det medfører at vi regelmessig gjennomfører økter over tre timer. Samtidig har jeg forsøkt å bevare kapasiteten, som jeg anser som min store forse som allroundløper i langløpssirkuset. Det var noe Aukland-brødrene bevisstgjorde meg på tidlig. For å bli en god langløper må du først og fremst ha stor kapasitet og enormt oksygenopptak, så får herdingen av armer og overkropp komme over tid.

‍
"Det blir vesentlig mer staking, og naturligvis mindre skøyting og diagonalgang. Dermed blir det litt mindre tradisjonell styrke nå, for å håndtere totalbelastningen av all stakingen. Hovedfokus er på muskulær utholdenhet”.

Kapasiteten ivaretas i form av mye løpetrening.

– Det har vært viktig. Jeg prioriterer å løpe på de øktene jeg ikke staker, noe som eksempelvis har redusert antall timer med skøyting eller klassisk med fraspark. Det medfører nå at jeg ikke ser for meg noen vei tilbake til allround. Det er all-in på langløp. Likevel stiller jeg til start på Beitostølen med ambisjoner om å gå ganske fort. Jeg håper jeg ikke har glemt fullstendig hvordan det er å skøyte og gå med fraspark.

‍

Emilies spådom av åpningshelgen på Beitostølen viste seg å være høyst ydmyk. Uten nevneverdig spesialtrening med fraspark eller skøyting, gikk Emilie nemlig inn til 9. plass på 10 kilometer klassisk og 13. plass på 10 kilometer fristil i det det tøffe selskapet.

Hva gjelder intensitetsstyring stoler Emilie primært på egen subjektive opplevelse.

– Intensitetsstyringen går mye på feeling – mer nå enn tidligere. Jeg er spent på hvordan det kommer til å slå ut. Jeg har innslag av økter med laktatmåling på løpe- eller rulleskimølle, for å ha litt kontroll og å unngå fullstendig hodemist, men det går først og fremst på feelinga i det daglige.

‍

Gjennom sommeren gjennomføres samtlige hardøkter rundt terskel, eller I3/I4 som man sier i langrennsmiljøet.

– For å ha god kontroll unngår jeg de tøffeste I4-I5-øktene. Jeg holder generelt litt igjen i disse månedene, også hva gjelder antall timer. Så øker jeg litt på høsten.

‍

– Jeg tror absolutt ikke det er noen ulempe å drive allround en god stund før man eventuelt tar overgangen til langløp. Samtidig mener jeg veldig mange allroundløpere hadde hatt veldig godt av et år eller to med mer spesifikk langløpstrening – i form av å pushe grenser på trening og innprente mentaliteten blant langløperne.

‍

På spørsmål om hun skulle ønsket hun hadde startet langløpssatsingen på et tidligere stadium av karrieren, har hun en reflektert og avbalansert respons.

– Det var nok riktig tidspunkt for min del. Jeg er ikke en type som angrer på ting, ei heller at jeg ikke skiftet tidligere.

‍

”Ein brite på Gol Stasjon”

Emilie er oppvokst på Gol i Hallingdal – et lite stykke Norge, men ikke akkurat verdens navle. Likevel har hun funnet tonen med en brite. Uten sammenligning for øvrig til Hellbillies’ kontroversielle sang om nabostasjonen i Ål, kan det sies å være en sensasjon at en brite skulle hoppe av perrongen på Gol Stasjon.

Andrew Musgrave er selv en svært dyktig langrennsløper, med blant annet flere pallplasser i verdenscupen. Han har representert Storbritannia under de tre seneste vinter-OL. Under NM-sprinten i 2014 var han førstemann over målstreken, men ettersom han ikke er norsk statsborger, ble det ikke NM-gull.

Emilie og Andrew har vært sammen i over åtte år og bodd sammen i snart fem år. De er blant verdenseliten i henholdsvis langløp og allround, noe som medfører at de kan lære av hverandre og trene en del sammen.

– Jeg vil i hvert fall si at jeg har lært mye av Andrew, men jeg vet ikke hvor mye han har lært av meg, sier hun ydmykt. Det har kanskje blitt mer gjensidig etter at jeg begynte med langløp, da han synes det er interessant med den spesifikke treningen. Vi har faktisk trent mer sammen etter at jeg begynte med langløp – spesielt på rolige rulleskiøkter – der han gjerne går på litt tyngre hjul.

‍

De deler hverdagsrutinen med å stå opp kl. 07:00 og dra i vei på første økt kl. 08:00. Så ruller det på med mye trening, før felles middag i kveldinga.

– Hverdagen ser ganske lik ut når vi er hjemme, men det er mange samlingsdøgn og gjennom vinteren (konkurransesesongen) ser vi ikke hverandre så mye. Det er fint å dele livet med en som har forståelse for at man er sliten når man kommer hjem fra samling, når man kanskje er litt på felgen i treningshverdagen eller bare i sin egen boble.

– Andrew er veldig flink til å lage mat. Begge har et ganske avslappet forhold til ernæring, men vi har stor glede av å lage og spise variert mat.

Beundringsverdig åpen og ærlig

Det som i dag er en hverdagsglede og en hobby, var tidligere en betydelig stressfaktor. Det har tatt tid og krevd brutal åpenhet for å oppnå dagens avslappede forhold til mat og kropp.

I skrivende stund opplever Emilie god glid både i og utenfor skisporet. Sånn har det ikke alltid vært. Da hun var rundt 19 år slet hun med spiseforstyrrelser. I hennes situasjon vil nok mange innerst inne erkjenne problematikken overfor seg selv. Likevel, som den kjente psykologen Sigmund Freud påpekte: «Å være fullstendig ærlig overfor seg selv er en god øvelse, men det å være det overfor andre er en ganske annen sak.» Emilie antar hun nok kunne skjult spiseforstyrrelsen over tid.

– 90 % av hverdagen handlet om å skjule ting for omgivelsene – som at jeg spiser mindre. Det blir man så god på at jeg nok kunne levd med hemmeligheten over tid. Derfor burde det være takhøyde for de rundt om å si ifra. Det ble en ”wake up call” for meg da noen jeg ikke kjente så godt la merke til det. Det foreldre sier går gjerne inn det ene øret og ut det andre. Er man bekymret for noen, vil jeg oppfordre til å si ifra – ikke nødvendigvis direkte til vedkommende – men til andre som står vedkommende nær.

‍

Emilie hadde først jevnlig oppfølging hos psykolog et halvt års tid. Hun ble erklært frisk fra spiseforstyrrelsen, men fikk en slags ettersmell og synes livet var tungt en god stund etterpå. Da oppsøkte hun igjen psykolog og hadde stort utbytte av det. Med slike erfaringer har hun et tydelig budskap til de som kommer etter.

– Si ting høyt! Snakk om det som er vanskelig og som gjør deg ukomfortabel. Noe kan fremstå som tabu å snakke om, men det å lette litt på hjertet gjør at man klarer å se det litt på avstand og plassere problemet utenfor ens eget hode. Da blir det lettere å slå seg til å ro med at det tidvis er greit å ha det tungt. Søker man roten til problemet, er det lettere å finne rett medisin.

"Si ting høyt! Snakk om det som er vanskelig og som gjør deg ukomfortabel. Noe kan fremstå som tabu å snakke om, men det å lette litt på hjertet gjør at man klarer å se det litt på avstand og plassere problemet utenfor ens eget hode".

Emilie tok selv kontakt med treneren på juniorlandslaget, Brit Baldishol. Hun satt Emilie i kontakt med Olympiatoppen og en psykolog. For Emilie ble det starten på en åpen og ærlig vei mot toppen.

– Kommunikasjon og åpenhet er nøkkelen for å komme seg videre fra noe som er vanskelig. For min del var det viktig å snakke med noen andre enn familie, venner og/eller kjæreste, altså på et profesjonelt nivå, når man var så dypt nede og hadde det så kjipt.

‍

Spiseforstyrrelser er en kjent sak i toppidrettsmiljøet – som ellers i samfunnet. Man hører gjerne mest om det blant jenter, mens det i større grad underkommuniseres blant gutter. Emilie erkjenner at problematikken underrapporteres, uavhengig av kjønn.

– Mange kan nok være bekymret for at andre utøvere har blitt tynne. Det er synd det oftest blir «en snakkis» uten at man virkelig tar tak i det.

‍

Emilie synes det er rart å tenke tilbake til den vanskelige tiden. Det føles som et tilbakelagt kapittel. Selv om hun har lagt den tidvis brutale erfaringen bak seg, gjorde jobben med det psykiske henne interessert i mentale prosesser. Hun har tidligere studert litt juss og pedagogikk, men har nå i en alder av 28 gått i gang med psykologistudier.

– Nå er jeg på et stadium i livet der jeg har det bra. Det er et kapittel jeg har lagt bak meg. Jeg kunne aldri tenkt meg å studere psykologi den gangen, det falt meg ikke inn. Når man sliter sånn, har man egentlig nok med seg selv. I denne perioden gikk jeg selv til psykolog, og jeg tror rett og slett egne studier i tillegg kunne vært dråpen som vill fått begeret til å renne over.

‍

Skille mellom snørr og bart

Emilie er generelt interessert i psykologifaget og har derfor ikke staket ut noen bestemt retning for fordypning. Hun ønsker å bruke egen erfaring både i arbeidslivet og i livet generelt. Emilie advarer om risikoen ved å sette en diagnose utelukkende basert på symptomene. Hun påpeker viktigheten av å søke det underliggende problemet hos hver enkelt.

– Det er så lett at man dømmer noen ut fra kroppsfasong, men det kan gjerne være ting som stikker mye dypere. Noen preges av tanken om at de må ned i vekt for å prestere, mens andre har et anstrengt forhold til egen kroppsfasong. Det er det viktig å være bevisst på.

‍

For Emilies del var ikke spiseforstyrrelsen i utgangspunktet direkte relatert til aktiviteten. Den reflekterte «golingen» utdyper.

– Mest sannsynlig hadde jeg fått en spiseforstyrrelse selv om jeg ikke gikk på ski. For meg handlet det ikke om prestasjon, men utseende. Helt ærlig tror jeg ikke jeg kunne vært skånet for spiseforstyrrelsen om jeg hadde vært i et annet miljø. Den ble nok fremprovosert av meg selv, uten nevneverdig påvirkning fra miljøet rundt meg.

‍

Emilie er glad hun opplevde idrettslig stagnasjon da spiseforstyrrelsen preget henne som mest. Det ble en skikkelig vekker som nødvendiggjorde tiltak.

– Jeg ble mye dårlige i denne perioden – noe som egentlig var litt flaks. På kort sikt ble jeg litt bedre til å løpe i motbakke, men jeg gikk vesentlig saktere på ski. Jeg orket heller ikke å gjennomføre gode treningsøkter. Det var i bunn og grunn bare et slit. Da jeg begynte å legge på meg igjen og ble friskere, gikk jeg plutselig mye fortere på ski. Det var litt symbolsk den vinteren, da jeg ble nr. 2 og 3 i junior-NM. Det var viktig å innse at kroppen min ikke presterte best da jeg var tynnest.

”Da jeg begynte å legge på meg igjen og ble friskere, gikk jeg plutselig mye fortere på ski. Det var litt symbolsk den vinteren, da jeg ble nr. 2 og 3 i junior-NM. Det var viktig å innse at kroppen min ikke presterte best da jeg var tynnest”.

Personlig betrakter Emilie idretten stadig viktigere, ikke minst fordi hun har lyst til å prestere når både hode og kropp har det bra. Hun er et prakteksempel på at Ludvig Holbergs påstand «ærlighet varer lengst» også er gjeldende i praksis. Hennes åpenhet og ærlighet har hjulpet henne gjennom livets kuperte skiløype, og har lagt grunnlaget for at hun nå staker i høy hastighet mot verdenstoppen i langløp. Mange har mye å takke Emilie for. Hennes eksempel gir håp til de som følger i samme spor.